Kar-akt-er

Jeg kjenner at jeg får vondt i magen når jeg tenker på det. Jeg vet at de har sunket. At de har blitt mye dårligere. Jeg vet at mine foreldre kommer til å bli skuffet, hvis ikke verre,at de kommer til å gjøre det de har truet med. Jeg får vondt i magen når jeg hører og leser om de som får gode karakterer. Jeg er glad på deres vegne, men likevel er det så bittert. Så utrolig bittert.

Men jeg MÅ skjerpe meg. Det er så viktig. Alt er så viktig. Men jeg er bare 16 år. Alle kravene, håpefulle foreldre. Og jeg vet at det er like viktig for dem, om ikke viktigere, at jeg får et godt resultat. Jobbing. JOBBING! Det er det som skal til. Men så er det alt rundt. Alle vennene, treningen og alt det som er gøy som frister. Det er kjekkere å gå på kino med gode venner en søndagskveld, enn å sette seg ned foran PC-en og skrive Naturfags-innlevering. Jeg må sette krav til meg selv. Jeg kan ikke lenger gli glatt forbi alt det som gir meg en utfordring. Og jeg vet at det som foreldre truer med, ikke er en tom trussel. Men de vet også at deres handlig vil få konsekvenser . De vet at det vil bli vanskelig for begge parter. De vet at det vil slå tilbake på ikke bare meg, men dem selv også.

Dette ble et utrolig trist og deprimerende innlegg. Men det er så aktuelt. Det river og sliter i oss alle, uansett hvor flink man er.

Men en ting skal de ha, forelderene, de er noen stabeist!

~Klem Karin~